Lykkens vei

«Å være lykkelig» er ifølge Sagdahl (2022) en betegnelse som uttrykker en slags tilfredshet over livet i sin helhet. I denne betydningen er ikke lykke opplevde eller episodiske emosjonelle tilstander, men en vedvarende holdning. Layous & Lyubomirsky (2013) forklarer at lykke ikke bare føles godt – det ér godt. Lykkeligere mennesker har mer stabile ekteskap, sterkere immunforsvar, høyere inntekt og mer kreative idéer enn mindre lykkelige mennesker. Forskning antyder at det er mulig å øke sin egen lykke gjennom for eksempel enkle og intensjonelle positive aktiviteter, noe «Sustainable Happiness Model» blant annet illustrerer (Lyubomirsky et al., 2005). Ekstrahert fra nevnte modell har Sheldon & Lyubomirsky (2019) skrevet om tre nye lykkemodeller, deriblant «Positive Activity Model». Dette essayet vil forsøke å gjennomgå den positive aktivitetsmodellen og belyse dens hovedpunkter slik den står skrevet i boken til Lyubomirsky (2009).


Lyubomirsky (2009) skriver at alle menneskers individuelle lykkenivå har sitt utspring fra tre primærkilder, hvorav 50 % av lykken stammer fra genetiske settpunkt. På samme måte som at noen har rask forbrenning og ikke trenger å tenke på vekten sin, mens andre må jobbe hardt for å holde vekten på ønskelig nivå – vil opplevd lykkenivå også til dels være genetisk bestemt og medføre individuelle forskjeller og utgangspunkt. Personer med lavt lykkesettpunkt vil dermed måtte jobbe hardere for å oppnå og opprettholde lykken, mens individer med høyt settpunkt antakeligvis ikke behøver å streve like hardt for det. Videre vil 10 % av en persons lykkenivå være avgjort av livsomstendigheter, som for eksempel om man er rik eller fattig, sunn eller usunn, gift eller skilt. En av de store ironiene i vår søken etter lykke er ifølge forfatteren at mange av oss fokuserer på å endre omstendighetene i livene våre i det misoppfattede håpet om at disse endringene vil gjøre oss lykkelige. Slike anstrengelser står derimot stikk i strid med nåtidens forskning som viser at å jage etter lykken på denne måten ikke vil fungere i det lange løp. De resterende 40 % av et individs lykkenivå dikteres av hans eller hennes atferd – altså tilsiktede aktiviteter som kan kalles for lykkestrategier. Det er her den positive aktivitetsmodellen kommer inn i bildet.

Vi kan verken endre våre genetiske settpunkt, ei heller mane frem varig lykkelighet ved å gjøre endringer i livsomstendighetene våre, men vi kan derimot både øke og opprettholde lykken vår gjennom intensjonelle aktiviteter (Lyubomirsky, 2009). Om man observerer virkelig glade mennesker, vil man oppdage at disse ikke bare sitter stille og er fornøyde med livet. De får ting til å skje; de forfølger nye forståelser, søker nye prestasjoner og har kontroll over tankene og følelsene sine. Sammenlagt har slike tilsiktede aktiviteter en sterk effekt på hvor lykkelige vi er, utover effekten av våre settpunkt og omstendighetene vi befinner oss i. Den positive aktivitetsmodellen blir beskrevet av Lyubomirsky (2009) som evidensbaserte lykkestrategier hvis praksis er støttet av vitenskapelig forskning. Modellen inneholder tolv strategier fordelt på seks kategorier hvis sammenlagte formål er å øke et individs lykkenivå på en mer permanent basis. I boken har Lyubimorsky gått i detalj på hva disse strategiene er, hvordan de fungerer, hvordan de kan utføres og så videre. For å holde inneværende essay innenfor en gitt ordgrense, vil flesteparten av disse kategoriene og strategiene belyses i korthet.

De første lykkestrategiene finnes i kategorien ved navn takknemlighetspraksis og positiv tenkning (Lyubimorsky, 2009). Dette inkluderer å fokusere på nåtiden, sette pris på livet som det er i dag, samt alt som har ledet opp til det. Forskning viser at takknemlige mennesker er relativt mer lykkelige, energiske, hjelpsomme, empatiske, spirituelle og tilgivende, samt mindre materialistiske. I tillegg opplever de oftere positive emosjoner; muligens grunnet Lyubimorskys beskrivelse av takknemlighet som en nøytraliserende motgift til negative emosjoner som misunnelse, grådighet, fiendtlighet, bekymring og irritasjon. Positiv tenkning inkluderer å fokusere på den lyse siden av saken, ha tro på seg selv og tenke optimistisk om morgendagen. Om man ser lyst på fremtiden og føler seg selvsikker på å oppnå målene sine i livet – vil man investere energi i å nå disse målene. På denne måten kan optimistiske tanker være selvoppfyllende. Studier viser at optimister er relativt mer sannsynlig å rapportere følelser av mestring og selvrespekt, samt mindre sannsynlig å utvise tegn til angst og depresjon. En annen strategi i samme kategori innebærer å unngå overtenking og sosial sammenligning. Lykkelige mennesker innehar kapasiteten til å distrahere og absorbere seg i aktiviteter som omdirigerer energien og oppmerksomheten deres bort fra mørke eller angstfylte grublerier heller enn å fortape seg i dem. Sosial sammenligning kan i noen tilfeller fungere på en positiv måte, men mesteparten av tiden kan observasjoner av hva andre har eller hvordan de har det være skadelig. Uansett hvor rike eller suksessfulle vi selv er, vil det alltid finnes andre som er «bedre» enn oss på disse punktene. Mennesker som ofte sammenligner seg selv med andre vil føle seg kronisk sårbare, truede og usikre på seg selv. Det er visstnok umulig å være lykkelig og misunnelig samtidig (Lyubomirsky, 2009).

Neste kategori i Lyubomirskys (2009) modell heter seg å investere i sosiale forbindelser. Her vil man finne det å praktisere vennlighet og pleie av sosiale relasjoner. Ved å gjøre gode ting for andre vil man kunne begynne å se seg selv som en altruistisk og medfølende person, noe som kan promotere følelser av selvtillit, optimisme og egenverdi. I tillegg vil takknemligheten hos mottakerne antakeligvis lede dem til å sette pris på giveren, noe som kan fremme nye forbindelser og vennskap. Når man pleier, forbedrer og kultiverer sine sosiale relasjoner, vil man føle på positive emosjoner. Denne økningen i lykkefølelsen vil tiltrekke flere relasjoner av høyere kvalitet, som igjen vil føre til mer lykke. I tillegg er sosiale forbindelser en viktig del av det å håndtere livets nedturer, noe som leder oss over til neste kategori som omhandler håndtering av stress, vanskeligheter og traumer. Her står mestringsstrategier i fokus, hvor eksempelvis det å gå på kino sammen med venner eller andre hyggelige aktiviteter kan fungere som et avbrekk fra sorg, angst og stress, slik at man senere vil kunne komme sterkere tilbake. Videre står tilgivelse i fokus, hvor forskning viser mange gode grunner til hvorfor man bør tilgi dem som gjør oss vondt. Nelson Mandela beskrev det hele i sin kortfattede versjon: «Da jeg gikk ut av portene visste jeg at hvis jeg fortsatte å hate disse menneskene ville jeg fortsatt være i fengsel». Tilgivelse setter oss fri.

Den neste kategorien, å leve i nuet, handler om å øke såkalte flytopplevelser og nyte livets gleder (Lyubimorsky, 2009). Nåtiden er det eneste vi er garantert, men ofte er vi ikke til stede i den da tankene våre isteden sender oss alle andre steder. Å være i flyt betyr å gjøre noe som verken er for kjedelig eller for krevende, hvor man ofte mister sansen for tid og sted og som vil føles som en slags naturlig rus. Det er en positiv, produktiv og kontrollert opplevelse som ikke forårsaker skyldfølelse, skam eller skade overfor en selv eller samfunnet. Videre vil det å ikke være til stede i nuet sette lykken på vent. Det å sette pris på dagen i dag er ifølge forfatteren en av de viktigste lykkeingrediensene som finnes. Å forplikte seg til målene sine er neste kategori ut. Mennesker som jobber for noe personlig meningsfylt, om det er å lære seg noe nytt, bytte karriere eller oppdra barn, er mye lykkeligere enn dem som ikke har sterke drømmer eller ambisjoner. Det viser seg at selve veien til disse målene er like viktig for ens positive velvære som å nå målene i seg selv.

Den siste kategorien, å ta vare på kroppen og sjelen, er for øvrig delt inn i tre ulike deler (Lyubimorsky, 2009). Den første innebærer å praktisere religion og spiritualitet. Voksende psykologisk forskning viser at religiøse mennesker er lykkeligere, sunnere og bedre i stand til å takle traumatiske opplevelser. Hvis man for eksempel har hatt en alvorlig hjerteoperasjon, og mottar støtte og styrke fra sin religiøse tro, vil man ha nesten tre ganger så stor sannsynlighet for å være i live seks måneder senere enn ikke-religiøse personer. Man vet dog ikke helt hvorfor dette er tilfellet. En annen måte å ivareta kroppen og sjelen på er gjennom meditasjon. Studier viser at meditasjon har flere positive effekter på lykke og positive emosjoner, på fysiologi, stress, kognitive funksjoner og fysisk helse. I tillegg vil det skape bevissthet om her og nå og gjøre det enklere å leve i nuet. Den siste strategien beskrevet i denne kategorien er fysisk aktivitet. Studier viser at fysisk aktivitet kan være like effektivt som antidepressiva for personer med depresjonslidelser. Forskere tror det finnes flere grunner til den økte følelsen av velvære som fysisk aktivitet fører til, blant annet en opplevelse av kontroll over egen kropp og helse, samt følelsen av å bli bedre på noe. Det kan også være en kilde til flytopplevelser, samt fungere som en positiv distraksjon som lindrer grubling og bekymringer (Lyubimorsky, 2009).


Dette essayet har gjennomgått Lyubimorskys positive aktivitetsmodell og belyst dens hovedpunkter. Oppsummert skriver Sheldon & Lyubimorsky (2019), som underbygger påstanden med voksende teori og forskning, at jakten på lykke krever valg av selvtilpassede og eudaimoniske aktiviteter (heller enn å jage etter positive følelser direkte), å investere vedvarende (heller enn mangelfull) innsats i disse aktivitetene, og å praktisere dem på en variert og skiftende måte istedenfor å utføre dem på samme vis hver gang. På denne måten kan man ifølge forskerne skape en jevn tilstrømning av engasjerende, tilfredsstillende, meningsfylte og oppløftende positive opplevelser; og dermed øke sannsynligheten for at man forblir i det øvre spekteret av ens eget lykkepotensiale.