Hei!

Nå begynner det å bli noen år siden sist jeg blogget... Men noe jeg derimot har opprettholdt, er skrivingen. Jeg har bestandig elsket å skrive, synes det er gøy å vri og vende på setninger for 'best' mulig resultat... Som journalist ble jeg totalt utslitt av denne arbeidsmetoden, kombinert med "flink-pike-syndromet", perfeksjonisme og lojalitet overfor jobben fremfor familien min. Ikke minst jobbet jeg ofte på tvers av mine egne verdier, da jeg i mange tilfeller ble nødt til å skrive om folk og saker som ikke ønsket å bli skrevet om i det hele tatt. Saker og ting som ville gjøre livene deres verre. Videre kjente jeg ofte på en trang til å bidra mer, virkelig hjelpe dem som trenger hjelp - kontra å bare skrive om saken og hive det ut til hele internettets publikum sultne på sladder og vås. Alt handlet om klikk, og det beste innholdet var ofte nabokrangler. Folk elsker jo en real krangel. Kanskje det er en måte å 'glemme' sin egen misnøye på; ved å engasjere seg i andres problemer samtidig som man skyver sine egne til side. Og hva skjer så da? Følelser som ikke hører hjemme blir spredd utover diverse kanaler og er med på å opprettholde en ukultur, for å si det pent.

Idag, jobber jeg som miljøarbeider. Jeg er faktisk inne i min siste fulle dag her, imorgen vil jeg putre hjemover i 10-12 tiden. Hvordan jeg har hatt det? Egentlig veldig greit. Det har vært lærerikt og spennende, og jeg tenker at jeg passer mye bedre inn her enn noe annet sted akkurat nå. For har jeg ikke egentlig oppført meg som en miljøarbeider hele livet? Kanskje. Jeg har bestandig vært på tilbudssiden, ønsker å hjelpe mennesker opp og fram, skryt og belønninger. Det faller seg kanskje naturlig? Samtidig har jeg ofte revet meg i håret når mennesker med så mye godt i seg, sterke ressurser og flotte personligheter, ikke har troen på segselv eller et godt liv. At det er mulig å gjøre noe med tilværelsen, liksom. Er det noen her som vet at det faktisk er 100% mulig, så er det jo meg.